top of page

Sterkere sammen – Ideen bak Jord og folk

4. sep.
3 min lesing

Oppdatert: 5. sep.

Se den orginale posten på substack her.


Landbruket i dag er - som alt annet i samfunnet - orientert rundt enkeltindivider. Enkeltindivider som eier og driver gårder alene (eller sammen med familien), og som alene bærer hele ansvaret for at gården skal overleve.


Det gjør oss ekstremt sårbare, både som individer og samfunn.



Slik utviklingen går, er matproduksjonen vår avhengig av at stadig færre bønder skal produsere like mye mat.


I mange bygder er det bare én bonde igjen som driver alt arealet.


I noen bygder har den siste bonden lagt ned.


Lokalsamfunnet, kontakten og det felles ansvaret rundt matproduksjon har i stor grad smuldret opp.


Samtidig er det vanskeligere enn noen gang å få tak i gårder fordi kravene til egenkapital og investeringer er så høye. For mange er gårdsdrømmen nesten umulig fordi vi opererer innenfor et system hvor det forventes at du som enkeltperson ikke bare skal ha råd til å kjøpe din egen gård, men også gjøre store økonomiske investeringer, og ikke minst orke å jobbe så mye at du klarer å betale ned alt lånet du har tatt opp.


Dette gjør individet og samfunnet til tapere. De store vinnerne derimot, er bankene.


For hver gang en gård overdras til nye eiere, må den nye generasjonen ta opp nye lån og så bruke et helt arbeidsliv på å nedbetale renter og avdrag.


Når man har blitt pensjonister og lånet endelig er kvittert ut, er det på tide å selge gården igjen, og hele dansen begynner på nytt.


Denne evige pengestrømmen representerer et enormt tap av ressurser, og vi i Jord og folk tenker at det finnes en bedre måte å gjøre det på. En måte hvor pengene ikke kontinuerlig strømmer fra bunnen til toppen i form av renter som forsvinner til bankene, men hvor vi systematisk kan begynne å bygge verdier som blir værende i lokalsamfunnene og hos folkene som bor der.


Løsningen, mener vi, er å gå sammen.


Istedenfor at gårdene blir eid av enkeltbønder som inngår i et livslangt avhengighetsforhold til banken, kan de bli eid av et fellesskap som aldri trenger å ta opp lån.


Løsningen er at vi sparer pengene vi trenger sammen. Vi samler ressursene i en felles “sparekonto”.


Jord og folk skal i praksis bli en infrastruktur for radikal omfordeling av ressurser. Sammen skal vi ta tilbake eierskap over matjorden, gjenvinne mer av vår kontroll over den lokale matproduksjonen og bygge sterke nettverk for samberging basert på lokale ressurser.


Vi skal rett og slett bygge matsuverenitet.


En suverenitet som ikke er sårbar overfor internasjonale prissvingninger eller økonomiske kriser, fordi vi ikke kommer til å være prisgitt rentesvingninger eller bankenes velvillighet.


Vi kommer til å være vår egen bank.


Når tusenvis av mennesker betaler et månedlig bidrag til sparekontoen, blir pengene fort store. Store nok til å fullfinansiere kjøpet av en gård. Og deretter en til. Og en til.


Gjennom dette tas gårdene ut av private hender og inn i kollektivt eierskap. Dermed reddes de fra eventuelle spekulanter og framtidige investeringsselskaper, og de sikres for framtidige generasjoner. Og siden gårdene ikke lenger trenger å skifte eierhender for hver generasjon, redder vi dem fra gjeldsspiralen og stanser strømmen av penger som tappes fra lokalsamfunnet.


Dette er bygging av en ny livsvev i praksis.


Istedenfor at vi er separate siloer som er avhengig av ansiktsløse selskaper og globale strukturer, rekker vi ut hendene og bygger et nettverk på tvers, basert på gjensidighet, fellesskap og utveksling av ressurser.


Skogens mycelium er vår inspirasjonskilde.


Som organisasjonsentusiast Emma sier: “Myceliet binder organismer sammen under bakken, utveksler næring og informasjon og gjør det mulig for skogen å fungere som et større, levende system.”


Gjennom Jord og folk skal vi bygge tidenes mycelium for et nytt og regenerativt matsystem.


Framtiden er nemlig ikke at én og én enkeltperson blir livsvarig gjeldsslave for å kunne produsere mat, men at en hel folkebevegelse av stadig flere mennesker går sammen om å sende små pengestrømmer i samme retning slik at vi til slutt har en stor elv som vi kan lede dit vi vil.


Og den vil strømme nedover, ikke oppover.


-Mari

 
 
 

Kommentarer


bottom of page